Tomtefesteproblematikken ble for alvor aktuell da en rekke tidsbegrensede festekontrakter begynte å løpe ut på 80-90-tallet, og hverken politikere eller jurister fulgte med i timen, eller kanskje de faktisk med hensikt så en annen vei. Det kunne også virke som om veldig mange hadde glemt hva en festeavtale egentlig var for noe, sier Arne Olbergsveen i Tomtefesterforbundet
Misforstått festeprinsipp
- En festeavtale er ingen leie. Den er en form for direkte finansiering som gjorde at man slapp å låne penger til tomta. Man betalte en rente på retten til grunnen. Prisen var alltid var i samsvar med alternativet, som var den kjøpesummen som trengtes for å løse inn tomta med en gang. Noen valgte å feste, mens andre valgte å kjøpe.
Det lå i kortene at hensikten var å ha den for alltid, og eventuelt å løse den inn en gang i fremtiden. Det var samme avtale med to måter å betale på, sier Arne Olbergsveen. Selv drømte han aldri om at disse avtalene en gang i fremtiden skulle trues og reguleres uten forankring i selve avtalens formål. Å feste var likestilt med å kjøpe, og ingen hadde trodd at hverken hus eller hytte noengang skulle flyttes på, slår Arne Olbergsveen fast.
Tre svakheter
Ifølge Olbergsveen har det av mange grunner gått riktig galt med tomtefesteloven, og utfallet har vært influert av press og særinteresser.
- De tre områdene der loven er urettferdig er på landbruksunntaket, markedsprinsippet og voldsom oppjusteringen av festeavgiften, påpeker Olbergsveen.
Når det gjelder landbruksunntaket synes Olbergsveen det er skremmende at visse grunneiere skal kunne blokkere innløsing fordi de påberoper seg å drive landbruk. Dette er ifølge Olbergsveen et skremmende eksempel på politisk hestehandel.
- Ingen er i tvil om at Arbeiderpartiet ga Senterpartiet landbruksunntaket i politisk bytte. Det er uhyrlig at hva bortfester lever av, skal få konsekvenser for festeren. Om bortfester er bonde eller lærer eller begge deler burde være helt uvesentlig.
Dette er det mest absurde ved den nye loven, sier Olbergsveen. Han tror heller ikke noe på at det er småbønder som trekker fordeler av dette, slik hensikten kan ha vært. Alt tyder på at det såkalte landbruksunntaket ofte er til fordel for store eiendomsutviklere i lavlandet, og et skalkeskjul for noen til grådig å utnytte sårbare festere, sier Olbergsveen.
Markedets grådighet
Den neste skjevheten i Tomtefesteloven er at den gir i dag to ulike prinsipper for innløsing. Den ene er basert på den opprinnelige tenkemåten, med en fast omregning fra festeavgift, mens den andre tar utgangspunkt i markedsverdien, ved at innløsingen regnes som en 40 % av denne.
- Bak markedsprinsippet ligger det en historisk feil oppfatning av hva en festeavtale er, og det kan virke som at dette til en viss grad er fyrt opp av misunnelse og grådighet, sier Olbergsveen.
Problemet oppsto da avtaler utløp og bortfestere så hvilke priser dagens tomter gikk for, og mange så sitt snitt til å heise opp prisene.
- Vi fikk et inntog av folk som så blindt på kontraktene, og var interessert i å få opp prisene. Det var meglere, grunneiere, politikere og jurister som her var merkelig samstemt om at markedsprinsippet skulle gjelde, sier Arne.
Tomtefestere var fritt vilt og markedsprinsippet ble innført, på tross av at tomtene ikke var til salgs.
Ekstrem oppjustering
Den tredje urettferdigheten oppsto da loven ble endret for å hjelpe de som ikke hadde regulert opp avgiftene.
- I 2002 ble en del kontrakter tillatt oppjustert til 9000 kroner pr dekar. Hadde man en liten tomt ved sjøen kunne vel dette til nød latt seg forsvare, men mange tomter er store, den gangen man gjorde avtalen så man ikke så nøye på dette, og det fulgte med fjellrabber og annet unyttbart terreng. Flere hadde faktisk tomter på 2-3 mål, noe som i dag betyr at man må betale 30-40,000 pr år i festeavgift. Dette har gjort at festekontraktene er blir en hemsko, og her er det behov for opprydding, sier Olbergsveen, som likevel i rettferdighetens navn vil peke på at det var festeavtaler der prisen hadde stått stille i flere tiår, der en oppjustering etter konsumprisindeks(KPI) burde vært på sin plass.
- En oppjustering etter KPI tror jeg ingen ville protestert mot, det ville vært i tråd med rettferdighetsprinsippet. Men å innføre markedsprinsipp der for noe fester selv har utviklet gjennom mange år er totalt urimelig, sier Arne Olbergsveen, som vil beskrive situasjonen som krevende for mange.
- Men vi må stå sammen og ikke gi opp, snart er det valg og det kan gi maktskifte. Det betyr muligheter dersom vi er på banen. Der er vi nødt til å være, helst før valget, sier han til tomtefesterforbundet.no.
På tross av at han ikke lenger er tomtefester er Arne Olbergsveen ufortrødent aktiv som sekretær og rådgiver for medlemmene i Tomtefestespørsmål. Han har i snart ti år hatt daglig kontakt med festere og i den forbindelse tolket og gitt råd om et utall feste–kontrakter.
Han har også vært med lenge nok til å ha sett hva uvettig og passiv politikk kan få av konsekven
- En festeavtale er ingen leie. Den er en form for direkte finansiering som gjorde at man slapp å låne penger til tomta. Man betalte en rente på retten til grunnen. Prisen var alltid var i samsvar med alternativet, som var den kjøpesummen som trengtes for å løse inn tomta med en gang. Noen valgte å feste, mens andre valgte å kjøpe.
Det lå i kortene at hensikten var å ha den for alltid, og eventuelt å løse den inn en gang i fremtiden. Det var samme avtale med to måter å betale på, sier Arne Olbergsveen. Selv drømte han aldri om at disse avtalene en gang i fremtiden skulle trues og reguleres uten forankring i selve avtalens formål. Å feste var likestilt med å kjøpe, og ingen hadde trodd at hverken hus eller hytte noengang skulle flyttes på, slår Arne Olbergsveen fast.
Tre svakheter
Ifølge Olbergsveen har det av mange grunner gått riktig galt med tomtefesteloven, og utfallet har vært influert av press og særinteresser.
- De tre områdene der loven er urettferdig er på landbruksunntaket, markedsprinsippet og voldsom oppjusteringen av festeavgiften, påpeker Olbergsveen.
Når det gjelder landbruksunntaket synes Olbergsveen det er skremmende at visse grunneiere skal kunne blokkere innløsing fordi de påberoper seg å drive landbruk. Dette er ifølge Olbergsveen et skremmende eksempel på politisk hestehandel.
- Ingen er i tvil om at Arbeiderpartiet ga Senterpartiet landbruksunntaket i politisk bytte. Det er uhyrlig at hva bortfester lever av, skal få konsekvenser for festeren. Om bortfester er bonde eller lærer eller begge deler burde være helt uvesentlig.
Dette er det mest absurde ved den nye loven, sier Olbergsveen. Han tror heller ikke noe på at det er småbønder som trekker fordeler av dette, slik hensikten kan ha vært. Alt tyder på at det såkalte landbruksunntaket ofte er til fordel for store eiendomsutviklere i lavlandet, og et skalkeskjul for noen til grådig å utnytte sårbare festere, sier Olbergsveen.
Markedets grådighet
Den neste skjevheten i Tomtefesteloven er at den gir i dag to ulike prinsipper for innløsing. Den ene er basert på den opprinnelige tenkemåten, med en fast omregning fra festeavgift, mens den andre tar utgangspunkt i markedsverdien, ved at innløsingen regnes som en 40 % av denne.
- Bak markedsprinsippet ligger det en historisk feil oppfatning av hva en festeavtale er, og det kan virke som at dette til en viss grad er fyrt opp av misunnelse og grådighet, sier Olbergsveen.
Problemet oppsto da avtaler utløp og bortfestere så hvilke priser dagens tomter gikk for, og mange så sitt snitt til å heise opp prisene.
- Vi fikk et inntog av folk som så blindt på kontraktene, og var interessert i å få opp prisene. Det var meglere, grunneiere, politikere og jurister som her var merkelig samstemt om at markedsprinsippet skulle gjelde, sier Arne.
Tomtefestere var fritt vilt og markedsprinsippet ble innført, på tross av at tomtene ikke var til salgs.
Ekstrem oppjustering
Den tredje urettferdigheten oppsto da loven ble endret for å hjelpe de som ikke hadde regulert opp avgiftene.
- I 2002 ble en del kontrakter tillatt oppjustert til 9000 kroner pr dekar. Hadde man en liten tomt ved sjøen kunne vel dette til nød latt seg forsvare, men mange tomter er store, den gangen man gjorde avtalen så man ikke så nøye på dette, og det fulgte med fjellrabber og annet unyttbart terreng. Flere hadde faktisk tomter på 2-3 mål, noe som i dag betyr at man må betale 30-40,000 pr år i festeavgift. Dette har gjort at festekontraktene er blir en hemsko, og her er det behov for opprydding, sier Olbergsveen, som likevel i rettferdighetens navn vil peke på at det var festeavtaler der prisen hadde stått stille i flere tiår, der en oppjustering etter konsumprisindeks(KPI) burde vært på sin plass.
- En oppjustering etter KPI tror jeg ingen ville protestert mot, det ville vært i tråd med rettferdighetsprinsippet. Men å innføre markedsprinsipp der for noe fester selv har utviklet gjennom mange år er totalt urimelig, sier Arne Olbergsveen, som vil beskrive situasjonen som krevende for mange.
- Men vi må stå sammen og ikke gi opp, snart er det valg og det kan gi maktskifte. Det betyr muligheter dersom vi er på banen. Der er vi nødt til å være, helst før valget, sier han til tomtefesterforbundet.no.
På tross av at han ikke lenger er tomtefester er Arne Olbergsveen ufortrødent aktiv som sekretær og rådgiver for medlemmene i Tomtefestespørsmål. Han har i snart ti år hatt daglig kontakt med festere og i den forbindelse tolket og gitt råd om et utall feste–kontrakter.
Han har også vært med lenge nok til å ha sett hva uvettig og passiv politikk kan få av konsekven
