Skogfogden Lassesen hadde med seg to karer fra Elgå, og det bohave de hadde, ble båret ut på gardsplassen. Til slutt sto bare vogga med spedbarnet igjen inne på stuegolvet. «Bær ut vogga,» kommanderte skogfogden. «Nei, denne får du bæra ut sjøl, dersom ho ska’ ut,» sa karene. – Det gjorde skogfogden, – og satte segl på døra. Resten av vinteren bodde familien med spedbarnet i fjøs-skjulet.

​

Denne historien er godt kjent i bygda mi. Sammen med andre fargerike historier om hvordan man fikk de døde til kirkegården i et vegløst og værhardt område av landet vinterstid eller fødsler i snøføyka. Vi har mange historier om kamp mot karrig natur og røffe vilkår. Vi har alltid vært ytterste utkant av noe.

​

Ytterste utkant av Røros kobberverk sitt circumferensområde, Røros kobberverks privelegieområde hvor de hentet ut tømmer med mer. Naturressurser som forsvant ut og tjente noen andre et annet sted. Lenge var vi utkanten av Tolga, Trysil, Ytre og Øvre Rendal, før vi i 1911 ble en egen kommune. I dag er vi utkanten av Innlandet fylke. Vi er Distrikts-Norge. Vi vet hvordan det er å havne i bakleksa. Ikke bli sett og hørt fordi makta og kapitalen er et annet sted. Langt unna oss.

​

Det som den gangen var kobberverkets privilegieområde, 85 prosent av kommunen, er i dag Statskog. Statskog er dermed kommunens største grunneier. De har hovedkontor i Namsos, 450 km herfra. Jeg savner at Statskog som så stor grunneier prioriterer lokal verdiskaping i kommunen de er en så stor eier av. Som Pippi Langstrømpe sier, er du sterk må du også være snill.

​

Da jeg skulle restaurere seterhusene mine fikk jeg brev fra Statskog som ønsket at jeg skulle bevise at det var riktig at matrikkelen sto på meg, setra ligger i dag innenfor statsallmenningen. Jeg spurte om det ikke var mer logisk at Statskog beviste det var feil at den sto på meg, side de reiste problemstillingen. All den tid jeg i kartverket faktisk sto som eier.

 

Vi har hatt seter i dette området siden 1740-tallet. Jeg forsto fort at skulle dette ikke ende opp i et byråkratisk hamsterhjul måtte jeg gjøre jobben selv. Etter et halvår med nesen i historiske dokumenter fant jeg et avsnitt aller sist i Røroskommisjonen fra 1875 hvor det sto at min tippoldefar og noen flere engerdøler eide disse områdene innenfor Statsallmenningen og da var det greit. Hva hvis jeg ikke hadde funnet dokumentet? Det føltes litt som Davids kamp mot Goliat. Det kjentes i magen når brevet fra Statskog kom, denne plassen som betyr så mye for meg. 30 daa oppunder fjellet, hva var vel det for dem?

​

Ann-Mari Hagen driver Sølenstua Camping, det har hennes familie gjort i 40 år. Men da Statskog ville tredoble festeavgifta ble det rett og slett for dyrt å drive. En lang kamp førte til at Statskog har gitt Hagen et nytt tilbud som er 30.000 kroner lavere. Takseringen og premissene virker uforutsigbare, og det gjør det vanskelig å drive. Det er tøft å skulle investere kapital og arbeidskraft med så uforutsigbare vilkår på et sted med lav verdivekst på eiendom.

​

På Drevsjø ønsket Byggbua, den lokale trelastforhandleren, å kjøpe cirka 70 daa for å utvikle bedriften. Statskog sa nei. Furumoen mellom Byggbua og fylkesveien står der i dag slik den gjorde. Det ble ikke noe av utvidelsen.

​

I sommer har mjølkebonde Halvor Hansson gått ut i avisen. Han har ventet i åtte år på svar fra Statskog etter at han klagde i 2015 og har kun fått et midlertidig svar med medhold i saken i 2021. Saken gjelder at 150 eiendommer på statsallmenningen i Engerdal har ubegrenset rett til trevirke til eget bruk, både tømmer og ved og denne eksklusive rettigheten går foran statens rett til å avvirke til egen inntekt. I årevis har denne ordningen vært stemoderlig behandlet. Inntekten av hogst på statsallmenningen forsvinner ut av kommunen.

​

Den nye fjelloven, som skulle sørge for at mer av ressursene skulle brukes lokalt, har ingen sett mer til. Den var ute på høring, og så ble det stille.

​

Helt fra jeg var liten har jeg hørt Engerdølene snakke om «ovenfor og nedenfor Skarven. Skillet der statslinja deler kommunen. Et skille som handler om hvorvidt du er av den 15-prosenten som bor på privat grunn sør i kommunen, eller om du er av 85-prosenten som bor på statsgrunn. Et skille som satt og nok og sitter i sjela til mange.

​

En fortalte meg om hvordan han følte det som ung gutt, da han syklet fra bureisingsbruket han vokste opp på statsgrunn og ned til kirka i Engerdal for å følge konfirmantundervisning. Han syklet forbi de store, private gårdene og tenkte sine tanker.

​

Jeg har vokst opp på en av de gardene, og vet at også der var det til tider lite av alt. Men jeg må allikevel anerkjenne betydningen av å eie. Når 85 prosent er statsallmenning blir det bortimot også et samfunnsproblem for en kommune. Vi trenger folk som vil investere, utvikle og skape noe. Da trenger folk sikkerhet for investeringene sine.

​

Vi kan ikke gå rundt og frykte grunneieren Statskog ikke vil være med. Vi bør slå en ring rundt Drevsjø-grenda og si at innenfor dette området skal vi kunne utvikle, satse på næring og boliger. Åpne opp for å kunne selge næringstomter i kommunen.

​

Hvordan skal vi tenke om å bygge et lokalsamfunn og skape arbeidsplasser hvis ikke en så viktig aktør som Statskog er med? Hvorfor skal de sitte med et så stort eierskap uten å være forpliktet på å levere tilbake til lokalsamfunnet de høster av? Og hvem kan egentlig tillate seg å ikke ferdigbehandle en sak på 8 år?

​

Statskog er en stor nasjonal aktør med mye makt, i 2023 skal vi ikke måtte stå og føle på det samme som Per Persen gjorde da skogfogd Lassesen fra Røros kobberverk sto i døråpningen på Valdalsfjellet. Statskog bør vise større raushet og ta ansvar for lokal verdiskaping.